Min anorektiske tankegang

Det er så slitsomt å være deprimert. Jeg gjør ikke annet enn å ligge i sengen sammen med min kjære (mac) for tiden. I dag har jeg gjort en unntak, da. Jeg fikk ikke sove i natt, så klokken 07 i dag dro jeg på en joggetur for å brenne av litt energi. Sov som en sten etterpå. Det var så DEILIG å trene. Jeg får egentlig ikke lov, men jeg føler meg presset til å gjøre det (av meg selv) fordi den anorektiske stemmen i hodet mitt gjør meg gal om jeg ikke gjør det. Trening i små mengder kan da ikke skade.

Jeg har ikke stemmer i hodet mitt. Men jeg skiller min anorektiske tankegang fra min tankegang, jeg gir den derfor betegnelsen stemme. Men egentlig mener jeg tanker.

Jeg sliter virkelig med å spise for tiden. Har ikke spist på x dager (skriver ikke tall og kilo på bloggen for å trigge mennesker), og folk rundt meg begynner å bli frustrerte og bekymret. I dag fikk jeg høre at enkelte har gitt meg opp. De sa at jeg bare kan gå og dø av sult hvis det er det jeg vil.

Men er det det jeg vil? I dont think so. JEG vil bli frisk og glad. Jeg vil kunne ha et normalt forhold til speilbilde og mat. Jeg vil ha et normalt liv. Anoreksistemmen vil at jeg skal bli enda tynnere. Og tynnere igjen. Og enda tynnere. Den vil at jeg skal være sulten og trene. Den vil at jeg ikke skal bry meg i hva andre sier, og at jeg ikke skal delta i behandling. Denne skadelige tankegangen ødelegger virkelig for meg for tiden. JEG BLIR SNART GAL.

Synes det er en utrolig stygg og unødvendig kommentar. Jeg ble veldig såret når enkelte sa at jeg bare kan gå og dø av sult fordi de har gitt meg opp. Det er visst ikke håp for en som meg, mener mennesker.

Men jeg mener det er håp. Jeg vil vinne tilbake overtaket over anoreksistemmen. Jeg skal klare å bli frisk! Men akkurat nå får jeg ikke noe form for hjelp med spiseforstyrrelsen, fordi alt dreier seg om den bipolare lidelsen...