De mener at jeg sulter for å provosere. De mener jeg gråter når de setter mat foran meg for å provosere. De mener jeg vil se ut som et anoreksivrak. Det sårer meg veldig. Jeg ønsker ikke å gå flere dager uten mat. Jeg ønsker ikke å se ut som et anoreksivrak (selv synes jeg ikke at jeg gjør det). Og jeg ønsker ikke å provosere dem på noen som helst måte. Matlysten min har bare forsvunnet helt.
Tror de jeg ønsker å ligge rett ut hele dagen fordi jeg såvidt klarer å reise meg? Så langt har det gått. Igjen. Jeg sjangler når jeg går, og jeg ligger og sover eller hviler nesten hele tiden fordi jeg ikke klarer å komme meg opp av sengen.
Depresjonen min har også blitt mye verre igjen etter at jeg mistet matlysten helt igjen. Dette er jo egentlig ikke noe rart da. Kroppen min skriker etter næring, men magen min og hodet mitt nekter meg å spise. En blir deprimert av ikke å klare livet. Å ikke kunne beherske den sosiale biten av hverdagen, eller klare å gjøre noe så enkelt som å spise.
Nå trues det nok en gang med innleggelse. Jeg håper virkelig jeg får tilbake matlysten min så jeg slipper enda en runde meg psykiatrisk. Det kunne hjulpet på depresjonen, men jeg orker ikke enda en runde med spiseforstyrrelsebehandling. Det er så tøft, og jeg er så sliten.
Jeg blir oppriktig lei meg når autoritetspersonene mine kjefter meg ut og snakker på at jeg ødelegger hele fremtiden min, at det ikke er håp for meg lenger. For det er håp for meg. Det er jeg fortsatt i stand til å forstå.
Min matlyst er heller ikke så mye tilstede nå,men det er ganske vanlig for meg på sommeren da. Med lite næring i kroppen blir depresjonen ekstra stor,og man blir fortere sliten. Håper det bedrer seg for deg vesla.
SvarSlett*klemmer*