NY BLOGG

http://playing-with-death.blogspot.com

Dikt fra rett før første innleggelse

Nutridrink

In the kitchen sink

A piece of bread

Makes me want to be dead

I feel fat and overweight

I hate my metabolic rate

Nutridrink

In the kitchen sink

Coffee in a white cup

Make my stomach shut up

I live in desperation

Avoiding institutionalization

Dagboknotater aprilinnleggelse

Jeg var innlagt i et par uker i slutten av mai. Her er notater fra den første dagen. Har fjernet navn med hensyn til privatliv. Jeg blir lei meg når jeg leser dette notatet. Jeg blir lei meg når jeg tenker tilbake på innleggelsen og hvordan de håndterte meg. Og jeg håndterte dem. De fôret spiseforstyrrelsen min; jeg spiste ikke en brødsmule i løpet av oppholdet. I løpet av de to ukene gjorde de ingenting for å motivere meg. Jeg hadde akkurat vært hypoman, og jeg var igjen inne i en alvorlig depresjon med selvmordstanker og skadetrang. Dette er helt klart den verste innleggelsen jeg har vært gjennom. Og den med minst effekt.

Dag 1

Ankom avdelingen i 16-tiden. Gråt som en gal. Ifølge o'hellige psykolog så jeg «godt ut» og jeg var visst mye friskere enn sist. Jeg har blandede følelser om oppholdet. Ambivalens så det holder. Jeg vil leve, men egentlig vil jeg dø. Jeg begynner å tenke at det var en feil av meg å legge meg inn på frivillig paragraf. Kan jo bare skrive meg ut igjen når jeg føler for det, men jeg tør ikke. Ikke enda.

Har ikke spist noen måltider her til nå. Det har bare vært to måltider, da. Men spist har jeg ikke gjort siden mandag. Drukket såpass mye kaffe at jeg har fått koffeinsjokk nesten hver dag. Denne innleggelsen skal visstnok vare til tirsdag. Tror det ikke før jeg får se det. Føler meg som søppel. Har ligget I sengen for det meste, og variert mellom å stirre i takene og stirre i veggene.

Jeg har lurt dem igjen. De dumme miljøarbeiderne. Jeg har fått med meg inn to eller tre barberblader. Jeg synes jeg er litt flink. Eller så er er de utrolig dumme. Vet ikke jeg.

Miljøarbeiderne ønsket meg velkommen. Men jeg er ikke fornøyd med måten han i underetasjen her behandler meg. Jeg skal snakke med ham igjen i morgen. Gruer meg.

Nå er klokken 2218, og jeg skal snart få sovemedisinene. Har svimlet rundt og ligget i sengen i noen timer. Prøvde å lese et blad, men jeg klarte ikke konsentrere meg. Drakk akkurat en kopp te, så nå stikker magen min ut. Faen ta meg, jeg er feit. Jeg har skadetrang til tusen, noe som ikke er så heldig når jeg fikk smuglet. Idioter. Det er ikke min skyld at folk her er dumme og at jeg ikke tør si ifra om at jeg har skadetrang...

Klokken er 0540. Har vært våken siden i 02-tiden. Har fått to nye ikke så dype kutt innen de siste to timene. Har vondt i armen, og har panikk fordi det er blod på sengetøyet. Håper ikke de ser det. Gruer meg til neste tilsyn.

Matlysten min har rømt

Som overskriften forteller, har matlysten min nok en gang forlatt meg. Mine kjære autoritetspersoner har klikket helt i vinkel. Og jeg blir oppgitt over meg selv, faktisk.

De mener at jeg sulter for å provosere. De mener jeg gråter når de setter mat foran meg for å provosere. De mener jeg vil se ut som et anoreksivrak. Det sårer meg veldig. Jeg ønsker ikke å gå flere dager uten mat. Jeg ønsker ikke å se ut som et anoreksivrak (selv synes jeg ikke at jeg gjør det). Og jeg ønsker ikke å provosere dem på noen som helst måte. Matlysten min har bare forsvunnet helt.

Tror de jeg ønsker å ligge rett ut hele dagen fordi jeg såvidt klarer å reise meg? Så langt har det gått. Igjen. Jeg sjangler når jeg går, og jeg ligger og sover eller hviler nesten hele tiden fordi jeg ikke klarer å komme meg opp av sengen.

Depresjonen min har også blitt mye verre igjen etter at jeg mistet matlysten helt igjen. Dette er jo egentlig ikke noe rart da. Kroppen min skriker etter næring, men magen min og hodet mitt nekter meg å spise. En blir deprimert av ikke å klare livet. Å ikke kunne beherske den sosiale biten av hverdagen, eller klare å gjøre noe så enkelt som å spise.

Nå trues det nok en gang med innleggelse. Jeg håper virkelig jeg får tilbake matlysten min så jeg slipper enda en runde meg psykiatrisk. Det kunne hjulpet på depresjonen, men jeg orker ikke enda en runde med spiseforstyrrelsebehandling. Det er så tøft, og jeg er så sliten.

Jeg blir oppriktig lei meg når autoritetspersonene mine kjefter meg ut og snakker på at jeg ødelegger hele fremtiden min, at det ikke er håp for meg lenger. For det er håp for meg. Det er jeg fortsatt i stand til å forstå.

Noen lyse(re) dager

De siste dagene har vært lyse(re). Jeg har ikke hatt skadetrang i like sterk grad som jeg pleier da jeg er deprimert, og jeg kjedesover ikke. I dårlige perioder hender det jeg er så desperat at jeg tar sovemedisiner med en gang jeg våkner på morgenen for å sove bort dagen grunnet depresjon som ikke er til å leve med. Men nå er jeg ikke der.

Jeg er riktignok deprimert enda, men ikke i en så alvorlig grad. Jeg er mindre deprimert nå, og det er positivt. Jeg skal bli flinkere til å fokusere på små og positive ting i hverdagen.

Nå er tilstanden min slik at jeg ikke klarer å føle så mye. Jeg hverken gråter eller smiler. Jeg har igjen fått autopilotfølelsen der jeg lever livet uten egentlig å henge med. Dagsplanleggeren min er helt full. Dette tyder på at jeg har noen lysere dager; jeg er i stand til å komme meg ut av sengen i det minste.

Forhåpentligvis er jeg på vei opp av depresjonsdalen. Forhåpentligvis klarer jeg å henge med igjen snart! :)

Min anorektiske tankegang

Det er så slitsomt å være deprimert. Jeg gjør ikke annet enn å ligge i sengen sammen med min kjære (mac) for tiden. I dag har jeg gjort en unntak, da. Jeg fikk ikke sove i natt, så klokken 07 i dag dro jeg på en joggetur for å brenne av litt energi. Sov som en sten etterpå. Det var så DEILIG å trene. Jeg får egentlig ikke lov, men jeg føler meg presset til å gjøre det (av meg selv) fordi den anorektiske stemmen i hodet mitt gjør meg gal om jeg ikke gjør det. Trening i små mengder kan da ikke skade.

Jeg har ikke stemmer i hodet mitt. Men jeg skiller min anorektiske tankegang fra min tankegang, jeg gir den derfor betegnelsen stemme. Men egentlig mener jeg tanker.

Jeg sliter virkelig med å spise for tiden. Har ikke spist på x dager (skriver ikke tall og kilo på bloggen for å trigge mennesker), og folk rundt meg begynner å bli frustrerte og bekymret. I dag fikk jeg høre at enkelte har gitt meg opp. De sa at jeg bare kan gå og dø av sult hvis det er det jeg vil.

Men er det det jeg vil? I dont think so. JEG vil bli frisk og glad. Jeg vil kunne ha et normalt forhold til speilbilde og mat. Jeg vil ha et normalt liv. Anoreksistemmen vil at jeg skal bli enda tynnere. Og tynnere igjen. Og enda tynnere. Den vil at jeg skal være sulten og trene. Den vil at jeg ikke skal bry meg i hva andre sier, og at jeg ikke skal delta i behandling. Denne skadelige tankegangen ødelegger virkelig for meg for tiden. JEG BLIR SNART GAL.

Synes det er en utrolig stygg og unødvendig kommentar. Jeg ble veldig såret når enkelte sa at jeg bare kan gå og dø av sult fordi de har gitt meg opp. Det er visst ikke håp for en som meg, mener mennesker.

Men jeg mener det er håp. Jeg vil vinne tilbake overtaket over anoreksistemmen. Jeg skal klare å bli frisk! Men akkurat nå får jeg ikke noe form for hjelp med spiseforstyrrelsen, fordi alt dreier seg om den bipolare lidelsen...

Livet mitt er blitt snudd på hodet

Det siste året har jeg virkelig merket hva det er å ha en bipolar lidelse. Det er det siste året jeg har hatt symptomer både på mani, hypomani, psykoseliknende tilstand, mixed states og depresjon. Jeg er fortsatt veldig ung, og det er ikke så ofte mennesker på min alder får diagnosen. Så jeg føler jeg allerede har alt for mye erfaring med lidelsen.

Nesten aldri får jeg såkalte normale eller nøytrale perioder der jeg ikke er høy, i kjelleren eller begge deler. Nesten aldri fungerer jeg normalt. Jeg er en av de uheldige som nesten hele tiden er syk. Det siste året har jeg vært nøytral toppen tre-fire uker om gangen. Jeg går ikke på skole for øyeblikket fordi det gikk veldig dårlig. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne gå på skole og oppføre meg som andre mennesker på min alder. Men jeg ligger enten i sengen uten i stand til å reise meg, eller så er jeg så høy at jeg mister deler av de sosiale antennene, eller så sitter jeg og produserer hele tiden og flyr rundt og ødelegger økonomien min.

Mange mennesker lever helt normalt med denne sykdommen. De får medisiner som gjør at de lever et helt normalt liv med sosialisering, familie og jobb. Jeg er ikke en av dem. Iallefal ikke enda.

Jeg har med andre ord ikke funnet den magiske kombinasjonen av piller som stabiliserer meg. Det er noe som kan ta lang tid, det vet jeg. Lamictal kan iallefall krysses av på listen for min del, jeg har stått på den i flere måneder uten effekt. Jeg har prøvd to ulike antipsykotika i tillegg, men de har heller ikke vist noe virkning.

Nå har jeg ikke time hos psykiater på over en måned grunnet sommerferie, så jeg lurer på hva jeg finner på den neste måneden.