Dagboknotat 030610

Jeg ønsker å dø samtidig som jeg ønsker å leve. Jeg er glad samtidig som jeg er deprimert. Jeg vil spise samtidig som jeg vil sulte. Er det rart jeg ikke vet hva jeg skal gjøre? Ambivalensen river meg i fillebiter.

Oppholdet på ungdomsklinikken har vært preget av opp- og nedturer. Jeg påstår at jeg ikke har blitt bedre på matfronten; iallefall ikke psykisk. Joda, jeg spiser. Men det er kun med intensjon om å komme meg bort fra ungdomsklinikken for å bli tynn. Jeg vil være sulten. Samtidig vil jeg ha et liv der jeg ikke bruker opp all energien min på matmas. Aldri før har jeg avskydd kroppen min på det nivået jeg gjør nå. Selv om vekten ikke viser oppgang, føler jeg magen min er som en ballong. Iallefall forhold til hvordan den var da jeg kom hit. Tankene mine dreier seg om tynnhet, utvendig- og innvendig perfeksjon det meste av tiden. Jeg blir liggende i sengen for å drømme meg bort om at jeg blir tynn nok til å tørre å vise meg i de nye shortsene jeg har kjøpt. Og for å ta situps selvfølgelig; jeg har fått afrikamage som trenger å bli trent.

Svigningene mellom å ville dø og ville leve er fortsatt eksisterende. Jeg sliter med at jeg blir liggende og gruble over eksistensielle spørsmål som gjør meg vondt. Det er forferdelig å tenke over meningen med livet fordi jeg ikke har noen grunn til å leve. Men hvorfor er jeg ikke død når jeg ønsker det så sterkt? Jeg tror det er fordi jeg i noen øyeblikk ønsker å leve, selv om jeg ikke finner svaret på hvorfor jeg eksisterer.

Det er et faktum at det går bedre på medisinfronten. Fysisk vel og merke. Jeg tar dem selv om jeg føler de ikke gir meg noe annet enn hjelp til å være tilstede fysisk. De rundt meg opplever meg som mye friskere og raskere enn jeg var da jeg kom hit. Det kan jeg forstå i og med at jeg var nær psykotisk da jeg kom hit. Men om en tar i betraktning hvordan jeg er til vanlig, ser jeg ikke den store forskjellen, hvis en går forbi det rent overfladiske. Alle rundt meg opplever meg som langt mer stabil og positiv enn jeg vanligvis er. Men det er rent overfladisk. Lamictal er ingen vidundermedisin. Jeg mister kreativiteten min; dette er noe som fører til at jeg blir enda mer deprimert. Det er utrolig frustrerende ikke å få ned en eneste note på papiret eller et penselstrøk på et lerret.

Som sagt føler jeg hele tiden at jeg er glad og nedfor på en gang. Jeg er høy samtidig som om jeg er lav. Selv om jeg for det meste er i aktivitet, føler jeg meg flat. Da jeg fikk vite at kjæresten min er suicidal, gjorde jeg ingenting. Null tegn til reaksjon. Om Lamictal hadde vært så god som de i overetasjen lover at den er, hadde jeg nok hatt et snev av følelser. Det holder ikke at den kun hjelper på det rent overfladiske.

Foreldrene mine er ikke bedre nå enn de har vært tidligere. De prøver selvfølgelig å fremstille seg selv som verdens beste foreldre, men innerst inne bryr de seg absolutt ingenting om hvordan jeg opplever dem. De gir meg trusler om at jeg ikke får dra noen steder før jeg spiser. Foreldrene mine skulle visst hvordan det er å bli truet til å gjøre noe en virkelig ikke liker. Jeg hater mat mer enn noe annet i verden. I skrivende stund kommer jeg iallefall ikke på noe jeg hater mer.

Jeg vet virkelig ikke om jeg skal se på oppholdet som en suksess eller som et mislykket forsøk på å ordne opp i kaoset. De autoritære i overetasjen mener at jeg er på rett spor, jeg mener jeg er på vei til helvete. Nok en gang.