Det har seg nemlig slik av frøken anoreksia gjør alt i sin makt for at jeg ikke skal spise. Den syke delen av meg nekter meg å svelge medisinene mine. Hvorfor skal jeg ta medisinene når jeg er stabil? Jeg er frisk nok til å gå off-meds, og jeg er for feit til å spise. Dette er de vanlige konklusjonene som gjør at jeg gråter som et barn.
Jeg er en rapid cycling bipolar. Rapid cycling vil si at jeg svinger ofte, jeg er gjerne bare deprimert eller manisk i en måned før jeg svinger igjen. Og slik holder det på. Jeg kan gjøre livet for andre mennesker svært vanskelig på grunn av sammenbrudd og ting jeg sier eller gjør som jeg egentlig ikke mener. Spesielt akkurat når jeg er i en såkalt mikset fase der jeg har symptomer både på mani og depresjon. Jeg kan ha de klassiske symptomene som at jeg går fort, prater fort, er irritert og kreativ, mens jeg i bunnen er helt apatisk og flat. Dette er i følge psykiateren min noe som er litt verre å behandle.
Ingen klarer å forstå hvorfor jeg ikke sliter med å svelge medisinene mine. Jeg føler meg for frisk til å ta medisiner. Mennesker rundt meg er frustrerte og redde for at jeg skal spore av igjen og bli psykotisk, men jeg vet at det ikke kommer til å skje. Hver gang dosetten blir satt frem foran meg klikker det for meg. Jeg er ikke under noe form for tvangsbehandling, så jeg argumenterer som regel med at de ikke har lov til å dytte det ned i halsen på meg. Men jeg gir alltid etter.
I dag tok jeg dem med kun fem minutters masing. Jeg er flink.
De skulle visst hvordan det var...
Det aller beste er når man er såpass voksen at man kan innrømme at medisinene er nødvendige for at hverdagen skal bli bra. Jeg bgynte ikke på noen medisiner før for 5 år siden,da har jeg slitt i 15 år. Jeg ville aldri begynne å ta noe som gjorde at jeg ble avhengig av det. Nå vet jeg at jeg må. Forhåpentligvis ikke for alltid,men så lenge jeg trenger dem,og det holder meg stabil.
SvarSlettJeg velger heller å svelge medisiner,og ha muligheten til å la dagene komme som de gjør,eller nekte ved trass å ta dem,og gjøre dagen litt verre,fordi det kunne vært unngått.
Og hva med den dagen da det viser seg at ting kanskje ikke er så bra som du trodde? At du nekter å ta medisinene dine,og får en enda verre effekt...
Du vil vel helst slippe unna med det enkleste valgte,så lenge du likevel må gå på dem,fordi du trenger dem?
svelg stoltheten,og ta dem,fordi du VET at du må ha dem for å holde ting stabilt. Godta at det er sånn,slå deg til ro med det,og se heller fram mot den dagen du klarer deg ute medisiner :)
*Det er ingen som har sagt at det var enkelt,de sa bare at det var verdt det*
hang in there :)
(dette er ikke ment å være hverken frekt eller moralsk,bare måten jeg ser det på :) )